Assagioli, Freud og Jung
I et brev til meg skrev Freud: ”Jeg er kun interessert i menneskets kjeller.” Psykosyntesen interesserer seg for hele bygningen. Vi installerer en heis som kan gi mennesket adgang til samtlige plan i personligheten. En bygning med bare kjeller er uansett veldig begrensende. Og vi vil ut på takverandaen der en kan sole seg eller se på stjernene. – Assagioli, i intervju med det amerikanske tidsskriftet Psychology Today.1
I 1909 skrev sjelelegen Carl Gustav Jung til sin eldre kollega Sigmund Freud om en ung italiener som studerte til psykiater, Roberto Assagioli. ”Et meget hyggelig og muligens verdifullt bekjentskap. Den unge mannen er svært intelligent, virker ekstremt kunnskapsrik og er en entusiastisk tilhenger, som begir seg inn i det nye virkeområdet med stor vigør. Han vil gjerne besøke Dem til våren.” 2
Jung, som var på besøk hos ”schizofreniens far” Eugen Bleuler i Zürich, hos hvem Assagioli studerte, konkluderte med at Assagioli var en lovende kandidat til å utvikle psykoanalysen i Italia. Men da våren kom ble det klart at Assagioli langt fra ville komme til å føre noe korstog for psykoanalysen i Italia. I sin embetsavhandling ved universitetet i Firenze foreslo Assagioli radikale utvidelser av Freuds tanker. En biografisk etterskrift til Assagiolis artikkel «Notes on Education» forteller:
Helt i starten av sin kliniske virksomhet gjorde Assagioli bruk av psykoanalytiske teknikker, men hans menneskesyn drev ham til å formulere et mer omfattende rammeverk som kunne omfatte kjærlighet, visdom, kreativitet og vilje. Hans standpunkt var ikke at psykoanalyse var en feil tilnærmingsmåte. Snarere var den ufullstendig fordi Freud ikke hadde lagt særlig vekt på menneskelige vesenets høyere aspekter. I 1911 innledet Assagioli arbeidet med å formulere psykosyntesen og fortsatte å utvikle den gjennom hele sin profesjonelle karriere.3 
Assagioli interesserte seg for hele mennesket: kropp, emosjoner, drifter, fantasi, fornuft, intuisjon, vilje og ånd. Alt skulle bidra til at mennesket virkelig kunne være eller bli seg selv. Han konstaterte at den som best kan virkeliggjøre dette mangfoldige, egenartede og samtidig universelle vesenet, er det enkelte mennesket. Psykosyntesen ble den første helhetlige psykologien, et halvt hundreår før Maslow formulerte begrepet transpersonlig psykologi.
Følgende er hentet fra et minneord over Assagioli:
Han var veldig tidlig ute. Hvem på den tiden kunne lytte til en så mektig og omfattende erklæring? Det fantes ikke mange på 1920- tallet, 30-tallet, 40-tallet og 50-tallet som var klare for sånt. Det var først mot slutten av 1960-tallet at hans bøker og øvrige skrifter plutselig ble omfattet med interesse av tusenvis av mennesker, en momentan endring forårsaket av et dypt og massivt behov. Nesten 60 år måtte gå, så langt forut for sin tid var han.4
Utgangspunktet
Utgangspunktet for å formulere ”psykosyntese” hadde altså vært psykoanalyse. Samme år som han gikk bort ble Assagioli intervjuet av det amerikanske tidsskriftet Psychology Today. Her ble han spurt om hva han mente var den viktigste forskjellen på psykosyntese og psykoanalyse:
I psykosyntese legger vi mer vekt på den høyere ubevisstheten og utviklingen av det transpersonlige selvet. I et av sine brev [til Assagioli] skrev Freud: ”Jeg er kun interessert i menneskets kjeller.” Psykosyntese interesserer seg for hele bygningen. Vi installerer en heis som kan gi mennesket adgang til samtlige etasjer i personligheten. En bygning med bare kjeller er uansett veldig begrenset. Og vi vil ut på takverandaen der man kan sole seg eller se på stjernene. Vi arbeider med å syntesere samtlige områder av personligheten. Dette innebærer at psykosyntese er holistisk, global og inkluderende.5
Psykosyntese bringer, som allerede nevnt, det friske inn i psykologien. Den stirrer ikke enøyd på en usunn eller syk, traumatisert underbevissthet. I stedet åpner den for en mer nyansert og omfattende menneskelig psyke der frustrasjoner, livskriser og forstyrrelser indikerer spirende livsprosesser og bærer bud om høyere utvikling. Forvandling (transformering) og foredling (sublimering) blir nøkkelord som ikke bare peker ned i en mørk, dyster underbevissthet, men som lengter, higer og streber mot en livgivende, strålende opplyst overbevissthet.
Ring med de klokkene som ennå kan ringe
Ikke tenk på at du skal være perfekt
Alt har en revne
Det er sånn lyset kommer inn.
(Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That’s how the light gets in.)
– Leonard Cohen
Ikke minst blir viljen praktisk talt vekket opp fra de døde og får en sentral plass i menneskets dynamiske utvikling. Med sitt nyskapende, og en kan vel si revolusjonerende, grunnsyn er psykosyntesen på ingen måte ferdig utviklet eller uttømt over hundre år etter sin fødsel. Snarere innledet florentineren Assagioli en renessanse som fortsetter å inspirere og engasjere psykiatere, psykologer, terapeuter, pedagoger og enkeltindivider til å nå dypere, høyere og videre i menneskets utvikling.
Uforenlige motsetninger finnes ikke
Roberto Assagioli, ble født i Venezia, 27. februar 1888, og døde 23. august 1974 i Capolona utenfor Arezzo sør for Firenze. Mesteparten av sitt liv tilbrakte han i Firenze. Psykiateren Sergio Bartoli, som studerte under og arbeidet med ham, skriver i sitt forord til Transpersonal Development:
«Assagiolis første skrifter er datert 1906, før han fikk medisinsk embetseksamen i en alder av 22 år og deretter reiste til Zürich for å spesialisere seg innen psykiatri. Som samtidig av Freud og Jung ble han snart klar over den nære forbindelsen mellom biologisk struktur og menneskets emosjonelle/mentale underliggende plan. Dette gjorde ham i stand til å avdekke forholdene mellom de to aspektene og formulere visse grunnleggende psykodynamiske lover; i en tid da den offisielle medisinske verden så langt fra støttet noen psykosomatisk tilnærmingsmåte.
«Som engasjert humanist var ikke Assagioli tilfreds med disse innledende bragdene, men gikk videre i å utforske psykologiens grenser mot det åndelige ukjente. Mens Freud loddet sinnets dybder og Jung øynet glimt av menneskehetens gedigne skjebne i fortidens skygger, gikk Assagioli i gang med å utforske menneskets ”evige atom”, beskrive dets struktur og fremstille måter å oppnå det på, og på den måten åpne et helt nytt område for den indre søkingen etter det gudommelige. Psykosyntese åpnet i realiteten en ny vei for selvrealisering i overensstemmelse med denne nye vitenskapens hypoteser og metoder basert på handling og eget ansvar: livet glir gjennom hendene våre og hver og en av oss tar styring med det, aksepterer det som er som en uunngåelig konsekvens av fortiden, og er bevisst det faktum at vi i ethvert gitt øyeblikk danner vår egen fremtid.»6
I det tidligere refererte intervjuet med Psychology Today, kom Assagioli inn på sitt forhold til både Freud og Jung, og drøftet i den forbindelse bl.a. viljens sentrale plass i psykosyntese:
«Psykosyntese motsetter seg verken psykoanalyse eller behaviorisme, men den insisterer på at behovene for mening, for høyere verdier og for et åndelig liv er like reelle som biologiske eller sosiale behov. Vi avviser at det finnes isolerte menneskelige problemer. Ta for eksempel sex. Sex er ikke noe atskilt noe, men henger sammen med alle øvrige funksjoner. Det vi kaller seksuelle problemer forårsakes ofte av maktkamp mellom to mennesker og kan bare løses gjennom å løse det komplekse samspillet dem i mellom.
«Jeg møtte aldri Freud personlig, men jeg brevvekslet med ham, og han skrev til Jung og uttrykte håp om at jeg ville arbeide for psykoanalysen i Italia. Men jeg ble snart en kjetter. Jeg hadde et mer hjertelig forhold til Jung. Vi møttes mange ganger og hadde gode samtaler. Av alle samtidige psykoterapeuter er Jung den som står psykosyntesen nærmest i teori og praksis.
«Når det gjelder praktisk terapi er Jung og jeg enige om å avvise ‘patologismen’, altså det å fokusere på en antatt psykologisk sykdoms sykelige tilstander og symptomer. Vi ser i stedet mennesket som en i utgangspunktet frisk organisme som midlertidig kan fungere dårlig. Naturen streber hele tiden etter å gjenopprette harmoni, og det synteserende prinsippet dominerer i psyken. Uforenlige motsetninger finnes ikke. Terapiens oppgave er å bistå mennesket i å forvandle sin personlighet og integrerer tilsynelatende motsetninger.
Et nytt psykologisk verdensbilde
«Både Jung og jeg har framhevet menneskets behov for å utvikle de høyere psykiske funksjonene, den åndelige dimensjonen. Et diagram over de psykiske funksjonene [det såkalte stjernediagrammet] er kanskje den beste måten å vise forskjellen mellom oss på. Jung skiller mellom fire funksjoner: sansning, følelse, tanke og intuisjon. Psykosyntese hevder at Jungs fire funksjoner ikke gir en fullstendig beskrivelse av vårt psykologiske liv. Vårt syn kan gjengis på følgende måte: Vi mener at forestillingsevne, eller fantasi, er en særlig funksjon. Og vi har en gruppe funksjoner som driver oss til handling i den ytre verden. Denne gruppen omfatter instinkter, tendenser, impulser, begjær og higen. Her står vi ved en av psykosyntesens hjørnesteiner: Det er grunnleggende forskjell på drifter, impulser og begjær på den ene side og viljen på den andre. Mennesket har stadige konflikter mellom begjær og vilje. Og vi setter viljen i sentrum, i hjertet av jegbevisstheten eller egoet.
«Jeg mener at viljen er den moderne psykologiens Askepott. Den er fordrevet til kjøkkenet. Den viktorianske oppfatningen om at viljekraft kunne få bukt med all motstand ble knust da Freud oppdaget ubevisst motivasjon. Men, og uheldigvis, førte dette til at moderne psykologi utviklet et deterministisk syn på mennesket som en masse motstridende krefter uten en kjerne. Dette er i strid med ethvert menneskes egen opplevelse av seg selv. På et eller annet tidspunkt, muligens når det trues av fare, skjer det en oppvåkning hvor individet oppdager sin vilje.
«Denne åpenbaringen om at jeget og viljen er nært forbundet kan forandre et menneskes bevissthet om seg selv og verden. En ser seg selv som et levende subjekt, en skuespiller, med kraft til å velge, forholde seg til, skape forandringer i sin personlighet, i andre, i omgivelsene. Og denne bevisstheten gir en følelse av å være hel, sikker og fylt av glede.
«Ettersom moderne psykologi har sett bort fra viljens sentrale stilling, benekter den at vi har en direkte opplevelse av oss selv. Med sikkerheten om at en har en vilje kommer virkeliggjøringen av den nære forbindelsen mellom viljen og jeget. Dette er den eksistensielle erfaringen av den direkte bevisstheten om ren jegbevissthet. Det er jegbevissthet som skiller mennesker fra dyrene. Mennesker er bevisste, og også bevisste at de er bevisste. Vi kan uttrykke jegbevissthetens betydning, foreningen av å ville og å være, ved å si (til forskjell fra Descartes): ‘Jeg er bevisst at jeg er og vil,’ eller ‘Jeg er et villende jeg.’
«Jeg tror de fleste diskusjoner om identitet treffer feil fordi akademiske psykologer ikke tar utfordringen med å prøve ut ordentlig. De sender rotter gjennom labyrinter, men de går ikke inn i det indre laboratoriet og utforsker sin egen opplevelse av viljen. De kan sammenliknes, med en viss respektløshet, med teologene som nektet å kikke i Galileos teleskop fordi de var redde for at verdensbildet deres skulle bli ødelagt. De gir avkall på selvbeskuelse, som er det aller beste laboratoriet en psykolog kan ha.»
Spurt om hvordan Jungs begrep om selv avvek fra psykosyntesens, svarte Assagioli en gang:
Jungs begrep om selv var ikke helt klart og endret seg etter hvert som hans psykologi utviklet seg. Uten å gå i det vide og brede om dette kan en si at Jungs begrep skiller seg både fra Freuds superego og fra begrepet om at selv har en egen substansiell virkelighet.7
Banebryter
Som Jung allerede har rapportert, gjorde Assagioli seg tidlig bemerket som et svært kunnskapsrikt og meget aktivt menneske. Han var nær bekjent av og førte livet gjennom korrespondanse med en rekke av datidens kulturpersonligheter og psykologiske skikkelser, bl.a. den humanistiske psykologiens foregangsmann Abraham Maslow, nobelpristakeren i litteratur Rabindranath Tagore, zen-mesteren D.T. Suzuki og mange andre som det vil føre for langt å nevne her. I likhet med disse må også Assagioli kunne kalles en banebryter og et geni.
Mens 1900-tallet ennå var ungt, hadde han utviklet tre grensesprengende psykologiske utviklingsakser som skulle komme stadig klarere til uttrykk i de revolusjoner som fulgte i psykoanalysens kjølvann, nemlig eksistensiell, humanistisk og transpersonlig (spirituell) psykologi. Disse tre aksene, som går fra dybdepsykologiens bunnløse mørke inn i høydepsykologiens strålende opplysthet, framtrer som dimensjoner eller aspekter av én og samme utviklingslinje:
1. Den selvrealiserende aksen,som strekker seg fra det personlige jeget mot det større Selv. I psykosyntesens ovaldiagram («egget») er denne selvrealiserende dimensjonen angitt med en stiplet linje mellom punktene 5 (personlig jeg) og 6 (større Selv). Her utvikler mennesket seg utover sitt ordinære og inn i det nye, det eventyrlige, det mulige og det umulige, utover det personlige og inn i det spirituelle (transpersonlige); i intuisjonens, inspirasjonens og åndens områder.
2. Den terapeutiske aksen, fra en syk tilstand i et tiltyknende mentalt og åndelig mørke til sunn fremadskridende utvikling i økende opplysthet. Hvis ovaldiagrammets selvrealiserende akse blir forlenget ned i diagrammets nedre del (underbevisstheten) vil hele denne terapeutiske dimensjonen framtre. Det karakteristiske for psykosyntesens terapeutiske akse er at den fokuserer på det friske; på potensialet i lidelsen snarere enn å utradere smerten, samt på de helbredende livskreftene som er å finne i overbevisstheten.
3. Et differensiert viljesbegrep: sterk, kløktig, god og høyere/universell vilje med en lang rekke egenskaper og kvaliteter. Psykosyntesens viljesdimensjon vokser som de øvrige ikke bare oppover, men utbrer seg også horisontalt, fra jeget i sentrum i et stadig mer nyansert og mangfoldig uttrykk i personens voksende her og nå. Viljesakten, med alle sine aspekter, egenskaper og stadier, er den ho- vedsakelige drivkraften i det psykosyntetiske arbeidet både i personlig og transpersonlig forstand.
Disse tre dimensjonene; selvutvikling, terapi og vilje, er karakteristisk for psykosyntese. I tillegg kommer den høyere, større dimensjonen i det overbevisste og større Selv. Psykosyntese er en høydepsykologi med vilje som også går i dybden. Alle disse dimensjonene kommer i økende grad til uttrykk gjennom terapeutiske, selvutviklende prosesser. Fra et minimum i en patologisk selvfornektende uforløst ubevissthet til et maksimum i det større Selvets livsbejaende kjerne.
Trond Øverland
To foredrag av Assagioli om «C.G. Jung og psykosyntese»
Noter
[1] Intervjuet av Sam Keen for Psychology Today (utgave: desember 1974). http://samkeen.com/interviews-by-sam/interviews-by-sam/the-golden-mean-of-roberto-assagioli/
[2] The Freud/Jung Letters, red: William McGuire. 1974 Bind XCIV, Bollingen Series. Princeton: Princeton University Press
[3] ”Notes On Education,” Roberto Assagioli. Finnes på internett: http://two.not2.org/psychosynthesis/articles/education.pdf
[4] “In Memoriam: Roberto Assagioli”, Synthesis (vol. 1, nr. 2, 1975). The Synthesis Press, Redwood. Assagioli hadde vært hovedredaktør for første utgave av dette tidsskriftet. Gjengitt på www.aap-psychosynthesis.org/assagioli.htm
[5] Sam Keens intervju med Assagioli.
[6] Transpersonal Development, Roberto Assagioli. The Aquarian Press 1991, s. 10-11.
[7] Some collected works of Dr. Roberto Assagioli. M.D., «The Rebirth of the Soul». An interview by Stuart Miller, Intellectual Digest, August 1973. https://archive.org/details/SomeCollectedWorksOfDr.RobertoAssagioliM.d
