Personlig jeg
Å bli bevisst betyr ikke å bli øyeblikkelig ”fullkomment bevisst”. Snarere kan en begynne med å bli oppmerksom på det som foregår mellom elementene i personligheten. Da vil oppmerksomheten kunne få tak på ”seg selv”, fatte sin bevissthet og gripe sin vilje. I stedet for å være et hjelpeløst offer for egne fragmenterte psykologiske funksjoner – sansninger, drifter, fantasier, emosjoner osv. – får en litt etter litt tak på personlighetens ”integrerende faktor”. Da oppstår det en høyere grad av identifikasjon: ”Dette er mitt, det er ditt,” ”dette er nå, det var da,” osv.
Assagioli understreker betydningen av en praktisk framgangsmåte og realistiske mål for å få fotfeste i ”et sentrum av vilje og ren bevissthet”. Den gryende kjernen i personligheten begynner å virke som et integrerende og synteserende organ. Dens drivkrefter er vilje og bevissthet. Uten et slikt synteserende organ i kjernen av oss selv, ville vi ikke hatt noen reell personlighet. Når dette organet er våkent og villende, er vår personlighet også det.
En person som nettopp har oppdaget sin levende kjerne vil oppleve at en består av en rekke motsetninger som kan integreres og synteseres. Eksempler på ting som kan være sterkt motstridende er kroppslige fornemmelser, følelser, atferdsmønstre og tankesett. I psykosyntese forsøker en å ikke opprettholde motstridende krefter, i for eksempel et ”verken eller”. I stedet fokuserer en på å gi plass for et ”både og”. Et eksempel på dette er behovet for å være vekselvis innadvendt og utadvendt, i en slags ”tvevendhet”. Andre eksempler på å ikke opprettholde motsetninger i tappende konflikter, er å kunne være åpen når det trengs å lukke seg når det trengs, å sette grenser og være fleksibel, å sørge for seg selv og samtidig være medmenneske osv.
Den dypere opplevelsen av å eksistere finnes ikke i ”jeg”, men i det rene ”er”. Det er i kjernen av dette rene jeget at en kommer på sporet av Selvet, ikke i ytterkantene. Assagioli velger å si at det personlige jeget, med sitt handlingsorienterte ego, ikke befinner seg i seg selv og likevel eksisterer det i kraft av Selvet. Her gjelder det å trenge inn bak ordene: De to er én og samme ting, men samtidig ulike funksjoner av en Selv. Det personlige jeget, sier Assagioli, har ikke noe eget lys, men får all sin kraft, visdom og innsikt fra sitt mer omfattende Selv.
Når vi er i kjernen av oss selv er vi mer urokkelige, faste, sterke og tilstedeværende enn ellers. Jeg er. I ytterkanten av oss selv er livet mer omskiftende, opp og ned uforutsigbart og usikkert. Det skiftende innholdet i psyken endrer seg hele tiden og gir lite stabilitet eller vedvarenhet.
