Psykosyntesens ovaldiagram

Psykosyntesens grunnleggende plantegning over menneskets psyke har form av en oval. I dette ”egget” endrer psykologiske tilstander seg uavbrutt og går hele tiden over i hverandre:

1. Lavere ubevissthet; underbevisstheten
2. Midtre ubevissthet
3. Høyere ubevissthet; overbevisstheten
4. Bevissthetsfeltet – jegets personlige arena
5. Bevisst jeg; observerende rent selv
6. Høyere Selv
7. Kollektiv ubevissthet

Assagioli understreker at dette ”kartet” over menneskelige utviklingsmuligheter kun er en skisse med det til formål å framheve psykosyntesens virkemåte og dynamikk. I sentrum finner vi det bevisste jeget (5). Det er omkranset av en bevisst aktivitetssfære (4) som igjen er omsluttet av en midtre ubevissthet (2). Alle disse blir forklart i det følgende. Linjen mellom det større, ”høyere” Selvet (6) øverst i ovalen og det bevisste jeget i personlighetens sentrum viser at de to er forbundet. Det bevisste jeget er en projisering eller refleksjon av Selvet. Og som det framgår av psykosyntesens andre hoveddiagram stjernediagrammet (s. 83) er viljen å finne sentralt, nær jegets kjerne (5).

Last ned ovaldiagrammet i farger i stort format

1. Lavere ubevissthet, underbevissthet – fortid
Underbevisstheten preges av vår fortid i form av mer eller mindre glemte minner. Her romsterer også vår biologiske arts primitive historie i form av drifter, instinkter og trang som vi deler med dyrene: sult, angst, formering osv. Dette området, med sine ”sterkt emosjonelt ladede komplekser skapt av traumer og psykiske konflikter,” har vært gjenstand for mye tradisjonell psykoterapi.
Her finner vi også ”de mørke kreftene som holder oss fanget og truer oss – ’fantasifostrene’, de nedarvede eller barnslige bildene som hjemsøker eller taust dominerer oss, redslene som paralyserer oss, konfliktene som uttærer våre energier,” som Assagioli uttrykker det.

2. Midtre ubevissthet – her og nå
I den midtre ubevisstheten finnes psykologiske realiteter i linje med de som ”utgjør vår våkne bevissthet, og som er lett tilgjengelig for denne”. Det vil si bakenforliggende strukturer; mønstre, modeller og måter å tenke og gjøre ting på som vi ikke alltid er like bevisst. Automatiserte eller mekaniserte trekk og ferdigheter, som utføres umerkelig i bevisste handlinger, finnes typisk her.*
Her blir opplevelser bearbeidet. Det er her i ”midtbevisstheten” at vi mer eller mindre klart og oppmerksomt ruger på det som skjer med oss før våre responser, reaksjoner, forslag, løsninger osv. klekkes ut og blir manifestert for oss selv og omgivelsene.

Det er i dette nærliggende området til jeget at et systematisk psykosyntesearbeid innledes med å utrede og kartlegge foreliggende ressurser og forhold i bevissthetsfeltet (4). Deretter går en videre; ned i underbevisstheten (1) eller opp i det overbevisste (3) avhengig av hvor vedkommende åpner opp. I mange tilfeller går ferden fra det innledende arbeidet i midtbevisstheten først nedover, ettersom fortrengte traumer, lengsler og behov der nede venter på å bli forløst først. For øvrig sier psykosyntesens 8. psykologiske lov mer om dynamikken i dette bevissthetsområdet. (Et eksempel på slike automatiserte eller mekaniserte ferdigheter er alle deler av bilkjøring, som etter hvert som sjåføren blir dyktigere blir utført uvilkårlig i en tilstand vi kanskje kan kalle ”dagligdags ubevissthet”. Mye innarbeidet eller integrert virksomhet fungerer nettopp i dette grenselandet.)

3. Høyere ubevissthet, overbevissthet – framtid
I det høyere ubevisste, eller overbevisstheten, ”mottar vi våre høyere intuisjoner og inspirasjoner – kunstnerisk, filosofisk eller vitenskapelig, etiske ’imperativer’ og trang til humanitær og heroisk handling.” Her finnes opphavet til høyere følelser som uegennyttig kjærlighet, genialitet og meditative tilstander, opplysning og ekstase. Høyere psykiske funksjoner og åndelige energier ligger også latent her. Det er her vi finner inspirasjon, motivasjon og innsikt til å utvikle oss og gå videre, tross alle motstridende krefter og lammende begrensninger som gjør alt de kan for å holde oss tilbake.
Som allerede nevnt, og som vi vil komme nærmere inn på, egnet Assagioli mye av sin tid til utforsking og dokumentering av det høyere ubevisste – overbevisstheten. I et av sine foredrag13 ved instituttet i Firenze, i april 1973, kom han igjen inn på den store nytten og betydningen av denne høyere delen av oss selv:

Hvordan kan man snakke om erfaring eller oppfatning av ting som finnes utenfor eller over ens bevissthet? … Vi kan forholde oss til fenomener, aktiviteter og psykologiske prosesser som normalt opptrer utenfor vår bevissthet når de – til visse tider og under visse omstendigheter – trenger seg inn i vårt eget bevissthetsfelt. … Inntil det som var overbevisst blir bevisst, og forblir i det bevisste sinnet bare i kortere eller litt lengre tid, for så å vende tilbake til den overbevisste tilstanden. Her vil jeg understreke at ”overbevisst”, ”ubevisst” og ”bevisst” er adjektiver, det vil si at de er midlertidige tilstander av et psykologisk faktum.

Det vil si at de er tilstander i psyken som blir ”bevisstgjorte”, ”ubevisstgjorte” og ”overbevisstgjorte” av oss selv; vi setter disse betegnelsene på dem ut fra hvordan vi til enhver tid opplever eller forholder oss til dem.

Overbevisstheten er altså en kjempemessig ressursbank som vi forsyner oss av bare litt og kort. Assagioli kommer her med et hjertesukk om at ikke bare folk flest, men også så godt som hele hans egen yrkesstand tilsynelatende er helt uvitende om denne høyere ubevisstheten:

Mens tusenvis av psykologer verden over studerer helt andre aspekter av menneskets natur (særlig de lavere aspektene!), er ytterst få av dem interessert i det overbevisste. Hva er årsaken til denne merkverdige tilstanden? For det første, menneskets grunnleggende materialisme, særlig det vestlige menneskets teoretiske og praktiske materialisme. Det virker som om mennesket er trollbundet av sansningene fra den ytre verden og i sin egen kropp. Mennesket er i utgangspunktet ekstrovert; det agerer generelt i det ytre. Alle aspekter i dets indre verden skremmer det eller får det i hvert fall til å engste seg. Derfor unngår og skyr mennesket gjerne alt som retter sinnet innover og som får det til å møte seg selv. En annen grunn er engstelsen for å være unormal eller at andre skal oppfatte en som avvikende. Hvis en person har visse overbevisste opplevelser kan vedkommende bli redd for å ”miste hodet”, særlig hvis det forekommer plutselige, uventede glimt av bevissthet som oppfattes som svært forskjellige fra hverdagens trange, innskrenkede normalitet. Mange frykter at disse er sykelige eller abnorme, mens de egentlig er overnormale eller supernormale. Og endelig har vi det faktum at det største problemet innen forskning og vitenskap er den hardnakkede motviljen mot å godta at opplevelser som dette i det hele tatt kan undersøkes vitenskapelig.

4. Dagligdags bevissthet
Bevissthetsfeltet, ”som ikke er et helt presist begrep”, men som er ”tilstrekkelig klart og egnet for praktiske formål”, brukes for å betegne den uopphørlige strømmen av sanseinntrykk, bilder, tanker, følelser, begjær og impulser som vi kan observere, analysere og vurdere. I dette bevissthetsområdet bringes vi uavlatelig inn og ut av en tilsynelatende endeløs rekke fysiske, emosjonelle og mentale tilstander: nå merker jeg ditt, nå føler jeg datt, nå gjør jeg ditt, nå fornemmer jeg datt, nå tenker jeg det og det, osv., osv.”
Dette er jegets arena, egoet i all sin konstruktive, men også destruktive selvgodhet – med sitt ”JEG gjør!”, ”JEG føler!”, ”JEG vet (best)!” osv. Her identifiserer vi oss med handlingene våre og gjennom dem med omgivelsene rundt oss. I denne tilstanden av selvsentrerthet (på godt og vondt) finnes det dermed lite av direkte identifikasjon med andre mennesker, ingen utpreget felles væren. Hvis vi bruker store og små bokstaver for å illustrere forholdet mellom subjektet ”jeg” og verbet ”er” i denne tilstanden, vil det bli ”JEG er!” Her framtrer egoet vårt på en ensidig selvhevdende måte og i kraft av en mengde ulike – og ofte gjenstridige og til tider motstridende og noen ganger direkte nedbrytende – sider og dimensjoner ettersom det er så selvsentrert. Og når denne selvsentrertheten blir for mye for omgivelsene, begynner den å ramme oss selv på alvor.

5. Jeg-bevissthet
Den dagligdagse bevisstheten endrer hele tiden karakter. Den rene jegbevisstheten derimot er urokkelig i kjernen av oss selv. Assagioli framhever hvor forskjellig denne ”kjernen av ren vilje og bevissthet” er fra den mangfoldige foranderlige personligheten som ble beskrevet i foregående avsnitt:

I virkeligheten er de to helt forskjellige, noe man kan bringe på det rene gjennom en grundig selvanalyse. Det skiftende innholdet av bevisstheten (sanseinntrykkene, tanker, følelser osv.) er en ting, mens ”jeget” – selve selvet – kjernen i ens bevissthet, er noe annet.

Øyeblikket der en opplever eller realiserer forskjellen mellom den flyktige jeg-følelsen og den permanente tilstedeværelsen av ens virkelige (som virker) eller sanne jeg, er grunnleggende i psykosyntese. Hvis vi bruker samme ”bokstavgrammatikk” som i foregående avsnitt, vil den renere jegtilstanden kunne beskrives som ”jeg ER”, ”du ER”, ”vi ER”. Enkeltindividets tilstand oppfylles mer av det å være og mindre av å være begrenset.

Den varierende personlige bevisstheten, som befinner seg et eller annet sted i periferien av oss selv, er labil, ustadig, usikker og varierende. Det permanente jeget i sentrum derimot er stabilt, trygt, sikkert og alltid nærværende. Det ”ER”, ganske enkelt. Dette rene jeget er opplevelsen eller tilstanden av at jeg finnes i kjernen av alt, der jeg er så mye mer enn bare usammenhengende og hele tiden skiftende sansninger, drifter, emosjoner, forestillinger og tanker.

Forskjellen på ”alt mulig”, som finnes i periferien på den ene side, og jegets essensielle kjerne på den andre, er som alt annet i psykosyntese ikke statisk eller strengt avgrenset. Psykosyntese er som nevnt en dynamisk psykologi og heller ikke ”jeg ER” er en teoretisk absolutt. Vi er levende opplevelse, og vi kan forholde oss til alt som finnes i livet vårt og faktisk gjøre noe med det etter behov. Både selvfølelse og selverkjennelse er i uavbrutt forandring eller utvikling. Kort sagt blir disse ”kjerneopplevelsene” enten mer splittet og oppstykket – mer frustrerte, forstyrrete eller syke – eller mer integrerte, forente og hele. Det praktiske arbeidet med å identifisere, bearbeide, integrere og syntesere slik splittet psyke er psykosyntese.

Ett grunnleggende aspekt ved det rene jeget er som tidligere nevnt vilje. Den gir kraft til innsikter om meg selv, uanfektet av alt mulig som hele tiden foregår rundt meg og gjør meg i stand til å utvikle meg selv.

6. Høyere Selv
Når kontakt med kjernen først er oppnådd, bevirker psykosynteseprosessen en videre samlende utvikling. Fra spalting/splitting mellom tilsynelatende motsetninger eller ytterpunkter i jeg-tilstanden, går prosessen gjennom integrering og stadig bedre fungerende og mer meningsfulle synteser. Ikke bare styrker og utvider slik progressiv utvikling individets opplevelse av å være virksom ut fra kjernen i seg selv. Den utvikler også et større Selv som finnes og virker utover individuelle begrensninger. Dette Selvet vil i kraft av sitt mer omfattende vesen representere en åndelig, universell dimensjon av livet.

I kjernen av seg selv kommer det personlige jeget i kontakt med og gjennomstrømmes av en virkelighet som er større enn bare dets egen ”lille” verden. Etter hvert som denne ”større” verdenen blir stadig mer virkelig for personligheten, vil vedkommende oppleve og innse at ”det” som finnes i den større verdenen også finnes i jegets ”egen” verden. Kjernen i oss står med andre ord i forbindelse med kjernen i det Store.

Som utallige vitnesbyrd fra opplyste, hellige mennesker forteller, kan det større høyere Selvet være en forbløffende og henrykkende åpenbaring. I realiteten er det personlige jeget ikke noe eget lys, men en refleksjon av det større Selvet, noe Assagioli også legger til grunn. Mange som kommer i kontakt med noe høyere i seg selv opplever sterkt økt menneskelig samhørighet, fred og tilfredsstillelse på et dypere, høyere og mer omfattende plan. Personen kjenner en ny tilhørighet, nærvær, klarhet og velsignelse i større sammenheng.

I samlingen Transpersonal Development kommer Assagioli inn på en patologisk dimensjon ved dette:

Denne åpenbaringen, hvis den kommer uventet, plutselig eller for intenst, kan gi uønskede, til og med sykelige, reaksjoner. Den kan gi en følelse av overopphisselse og selvopphøyelse. Hvis forskjellen mellom det Åndelige Selvet og det personlige jeget blir borte for det bevisste sinnet, kan det Åndelige Selvets egenskaper og krefter feilaktig bli tilskrevet den normale personligheten, inntil det stormannsgale.

De forhold som beskrives her gjør seg så absolutt gjeldende både i forbindelse med psykisk sykdom og eksistensiell oppvåkning. Som tidligere nevnt skiller psykosyntesen mellom sykdom og oppvåkning. Den konstaterer at symptomer som minner om det ene kan være uttrykk for det andre og omvendt. Dette var et grunnleggende faktum for Assagioli og ble tema for en av hans tidlige nøkkelartikler, Selvrealisering og psykiske forstyrrelser, som siden fikk innlede hovedboken Psychosynthesis.

Dette betyr kort og godt at psykiske forstyrrelser kan gjøre seg gjeldende i en eller annen form både for alvorlig syke personer og for personer som befinner seg i en eller annen tilstand av eksistensiell oppvåkning eller grunnleggende forandring i sitt liv. Psykosyntese legger altså grunnleggende vekt på differensiere mellom slike liknende symptomer på patologisk forfall og oppvåkning. Her finner vi også den hovedsaklige betydningen av diagnose i psykosyntese, i tillegg til bruk av generell psykiatrisk diagnose i behandling som krever dette. Mer om oppvåkning i bokas siste kapittel.

2=1

Assagioli innleder en observasjon om ”Selvets essensielle enhet og eneståendehet” med at det kan virke som vi har to vesener i oss. Dette mer omfattende (enn det rent personlige) Selvet forblir latent for oss. Det åpenbarer seg ikke direkte i bevisstheten. I realiteten finnes det ikke to uavhengige og atskilte vesener: ”Selvet er ett; det manifesterer seg i forskjellige grader av bevissthet og selvrealisering.” Refleksjonen, det personlige jeget, ”forekommer å være selvstendig, men har i virkeligheten ingen egen substans. Det er med andre ord ikke et nytt og annerledes lys, men en projisering av sitt strålende opphav.”

Det vi kan kalle det ordinære jeget er en liten del av det mer omfattende Selvet som den våkne bevisstheten er i stand til å ta til seg i et gitt øyeblikk. Derfor er det vilkårlig og foranderlig, en ”variabel mengde”. Det er en refleksjon av noe som kan bli klarere og mer levende; og det kan muligens en dag lykkes i å forene seg med sitt opphav.

Etter å ha referert til en rekke autoriteter på dette området i Østen og Vesten, fastslår Assagioli at ”på nåværende tidspunkt [begynnelsen av 1960-tallet] av det psykologiske utredningsarbeidet vet vi lite konkret om opplevelsen av Selvet; betydningen av denne synteserende kjernen krever på alle måter videre forskning.” Åpenbart mener han forskning både i ”det indre laboratoriet” og i konvensjonell vitenskaplig forstand. Assagioli framhevet jo ustanselig behovet for egen praksis og personlig opplevelse av ulike tilstander over alt i ”egget” og særlig i de overbevisste områdene som var hans spesialområde.

Filosofen og psykoterapeuten Piero Ferrucci, mangeårig elev og kollega av Assagioli, gjør i sin bok Inevitable Grace følgende forsøk på å sette ord på Selvet:

Det å skulle si noe om det høyere Selvet er vanskelig, for det kan ikke uttrykkes med ord eller defineres med abstrakte begreper. Det er enklere, som folk har gjort til alle tider, å fremstille det med symboler: en diamant, en kilde eller et utspring av rent og klart vann, en blomst som folder seg ut, en flamme, en fjelltopp, livet som ånder, en klar himmel, eller et lys som skinner klarere enn tusen soler. Vi kunne beskrive det mer teknisk som et felt, som et gravitasjonseller elektromagnetisk felt: et område hvor visse fenomener er mulige og andre ikke … høyere måter å være og føle på … Alle har et Selv; alle er, i bunn og grunn, et Selv. For å forstå dette trenger vi bare å tenke på de beste stundene i livet: øyeblikk da våre beste ideer kom til oss, eller da tiden sto stille, eller da vi ble uvanlig følsomme for skjønnhet, stunder da vi opplevde at våre vanlige begrensninger utvidet seg til å omfatte en annen person eller andre mennesker, da vi ble fylt av følelser som solidaritet og virkelig uselviskhet. Selvet er den substansen vi er når vi kjenner oss som mest sanne og mest levende.

7. Kollektiv ubevissthet
I likhet med Jung, omgir Assagioli menneskets eksistensielle sfære med en kollektiv ubevissthet. Dette er vår felles hukommelsesbank, vår felles referanseramme og vårt felles reservoar av symbolkraft, bilder, verdier osv.

Mennesker er ikke isolerte vesener uten tilgang til hverandre, fastslår Assagioli. Det kan være at de til tider føler seg personlig isolert, men denne ekstreme eksistensielle forståelsen er ikke gyldig, verken psykologisk eller åndelig. Ovalens ytre linje i diagrammet er å betrakte som avgrensende, men ikke atskillende. Den kan ses på samme vis som den avgrensende membranen i en celle som tillater en konstant og aktiv utveksling med hele den kroppen som cellen tilhører. Denne ”psykologiske osmoseprosessen”* pågår uavbrutt, både med andre mennesker og med det psykiske miljøet generelt. Artikkelen er en gjengivelse av kapitlet «Psykosyntesens ovaldiagram» i boka Psykosyntese, holistisk psykologi for