Utforske indre mangfold-1

Av James G. Vargiu

Hvem er jeg?

Jeg er Jørgen, jeg er Morten, jeg er Nora, jeg er Jenny.

Uansett navn så vet jeg at jeg er noen – jeg kjenner at ”jeg er meg,” selv om det er vanskelig å sette fingeren på hva som ligger i det. Når du ber meg om å beskrive det, når du skal ha meg til å besvare spørsmålet ”Hvem er jeg?”, så nøler jeg. Jeg kan skrive: ”Jeg er Jenny,” ”jeg er Jørgen,” uten at det betyr så mye. Jeg kan skrive: ”Jeg er student” hvis det er mitt yrke, men det sier ikke så mye mer. Jeg kan skrive: ”Jeg er vennlig,” ”jeg er slem (noen ganger),” ”jeg er modig,” ”jeg er sjenert,” jeg er mor/far, søster/bror,” ”jeg er trofast.” Listen blir flere sider lang – evner, sosiale roller, holdninger, spesielle vaner, typiske svakheter … det ser ut til at denne oversikten kan fortsette i det uendelige. Og mens jeg kommer med stadig nye svar som gjør en forvirrende kompleksitet enda mer sammensatt (slik at det til slutt virker som om tråden i ”meg” blir så tynn at den kan ryke når som helst), styrkes også min følelse av identitet, bevisstheten om at ”jeg er meg”. Jeg ser at jeg er én person – den samme personen – og at jeg samtidig består av mange aspekter.

Det indre ene og de mange

Ofte er vi ikke oppmerksom på vår jeg-følelse. Vi tar den for gitt. På samme måte som vi kan unngå å legge ordentlig merke til våre indre ”forvi klinger”, at vi er sammensatte. Og likevel er ikke identitetsfølelsen vår bare et teoretisk begrep. Den er en eksistensiell virkelighet som oppleves direkte. Intensiteten i denne erfaringen, energien i den, varierer fra person til person, og innen samme person fra det ene øyeblikket til det andre. For eksempel er det som om jegfølelsen vår går i oppløsning hver kveld når vi sovner, for så å dukke opp igjen på mystisk vis når vi våkner om morgenen. Den minsker når vi går i gang med å gjøre noe, eller blir smertelig forsterket når vi føler skam. Når vi skal til å ta en beslutning kan jegfølelsen bli veldig sterk, slik den også gjør når vi påtar oss et betydelig ansvar.

Men til tross for disse skiftningene tar vi det for gitt at det i praksis virkelig finnes et jeg, og at det er det samme jeget (Jenny eller Jørgen) som står opp om morgenen som det som la seg til å sove om kvelden. Det faktum at vår fornemmelse av en personlig identitet forblir intakt i det lange løp uansett hva vi eller andre foretar oss, er det som gir opplevelsen av kontinuitet i livet vårt. Derfor kjennes jegfølelse som veldig viktig for hver og en av oss, rett og slett like dyrebar som livet selv. Selv om vi vanligvis tar den for gitt, vil vi sette oss til motverge mot folk eller krefter som forsøker å minske den eller ta den fra oss, og en alvorlig trussel vil på et øyeblikk mobilisere overlevelsesinstinktet vårt. Noen har foreslått at selve redselen for å dø faktisk ikke er å være redd for smerte, ensomhet eller til og med det ukjente, men er, når alt kommer til alt, redselen for at denne grunnleggende følelsen av personlig identitet skal bli utryddet.

Det er derfor ikke overraskende at mennesker kan yte betydelig motstand når de blir oppfordret til å se sin personlighet som noe annet enn et massivt sammenhengende vesen. Noe i dem motsetter seg tanken på at personligheten deres består av flere ulike deler – som om det å innrømme en slik sammensatthet ville føre til et sammenbrudd og utsletting av selve identiteten deres.

For de fleste av oss er det gjerne slik at når vi først blir klar over mangfoldet av de ulike bestanddelene i personligheten vår, så godtar vi dette i prinsippet, men i praksis fortsetter vi å benekte de enkelte delene. I vårt eget liv fortsetter vi bare å tenke på oss selv og andre som om vi var smidd av et eneste stykke, som om vi allerede var hele. Vi tenker sjelden på oss selv – og andre – som bestående av flere deler. Vi vet det vagt i teorien, men i praksis skyver vi dette faktum bort. Så hvis vi snakker med noen som opptrer på en motbydelig måte, sier vi at hun eller han ”er motbydelig”, og kan bli sint på vedkommende. Og hvis vedkommende en time senere opptrer fornøyd og muntert, sier vi at hun eller han ”har jammen forandret seg, hun/han er nesten som et annet menneske”.

Men hvis vi stanser opp og tenker oss om, innser vi at det ikke er så enkelt. Det er ikke vi som endrer oss. Det er snarere sånn at vi uttrykker forskjellige aspekt er av oss selv til ulike tider. Det aspektet vi uttrykker akkurat nå er ikke det samme som det som var fremherskende for en time siden. Veldig enkelt sagt spiller vi, som vi alle vet, ulike roller under ulike omstendigheter. Men det vi ofte ikke vet – og som vi ikke kommer på å spørre om – er hvem som velger rollen vi spiller?

Delpersonligheter

Ofte er det ikke vi som velger våre roller. Det er en eller annen av de mange distinkte aspektene eller psykologiske dannelsene i vår personlighet som gjør det. Disse dannelsene kan dermed anses som faktiske delpersonligheter. I hver og en av oss finnes det et mangfold av disse delvis selvstyrte delpersonlighetene som higer etter å komme til uttrykk. Og når noen av dem greier det, spiller vi den tilsvarende rollen. Da er de andre delpersonlighetene avskåret fra å stå i rampelyset, men de er likefullt tilstede – selv om vi ikke er klar over dem – og de vil troligvis forårsake en mengde indre konflikter. De kan også ha noen veldig skjønne, nyttige egenskaper som vi trenger, men som vi ikke er i kontakt med. Så en av de enkleste og mest grunnleggende måtene å fremme vår vekst på er å bli kjent med delpersonlighetene våre. Etterhvert som vi skjønner dem bedre, kan vi regulere og styre uttrykket deres i forhold til våre egne behov og mål, gjøre dem til våre hjelpere og allierte, og føre dem stadig nærmere hverandre, i økende harmoni og integrasjon.

Stadig flere mennesker oppdager at det å godta mangfoldet hos delpersonlighetene i oss, lære å styre dem og fungere med dem i øyeblikket, høyner snarere enn minsker opplevelsen av ”jeg” – av personlig identitet og enhet. Enhet og mangfold – det ene og de mange – har vært sentrale paradokser i all tenkning til alle tider. Den intuitive oppfatningen har vært at en altomsluttende enhet ligger til grunn for livets enorme mangfoldighet. Filosofer, religiøse figurer og forskere har til alle tider beskjeftiget seg med dette paradokset. I dag godtar vi det som et av naturens og universets store mysterier, mens det personlige aspektet av dette paradokset ennå for det meste blir oversett.

Et ganske ekstremt eksempel på dette paradokset er den vanlige situasjonen der en skuespiller går sånn opp i rollen sin at vedkommende ”glemmer seg selv”, og rett og slett opplever seg selv som den som blir fremstilt. Hvis skuespilleren i denne situasjonen spurte seg selv: ”Hvem er jeg?” ville hun eller han svare: ”Jeg er Nora,” ”jeg er Brand.” Men etter at skuespillet var over ville vedkommende ikke være i tvil om at den som sa ”jeg er Nora” var den samme som sa, før og etterpå: ”jeg er en skuespiller.” Hvis hun eller han derimot kom til å slutte som skuespiller og for eksempel begynte med forretninger, ville vedkommende sannsynligvis ha svart: ”Jeg er forretningskvinne/mann.” Og vedkommende ville vært sikker på at hun eller han var ”den samme” som hadde opplevd å være skuespiller.

Les videre: Utforske indre mangfold – 2

Fra første utgave av det amerikanske tidsskriftet Synthesis I, 1974. Roberto Assagioli var ansvarlig redaktør og redaktør var James Vargiu, som hadde studert under Assagioli i Firenze. I flere år utdannet og veiledet Vargiu terapeuter i psykosyntese, og ledet Psychosynthesis Institute, Palo Alto, California. Copyright 1974 The Psychosynthesis Press, California. Oversatt og gjort tilgjengelig med tillatelse. Oversatt av Trond Øverland.