Utforske indre mangfold-2

Av James G. Vargiu

”Noen ganger,” sa forfatteren Somerset Maugham, ”ser jeg med forfjamselse på de ulike sidene av meg selv. Jeg skjønner at jeg består av flere personer og at den personen som i øyeblikket sitter i førersetet vil måtte vike for en annen, enten han vil eller ikke.” Mange forfattere har pekt på at vår personlighet omfatter en mengde skikkelser – delpersonligheter – som hver og en prøver å oppfylle sitt eget mål, noen ganger i samarbeid med andre, men som oftest isolert eller i en konfliktsituasjon. I følge Henry A. Murray er en personlighet ”en forsamling talere og pressgrupper, barn, oppviglere, opportunister, folkeforførere og frelsere …

Utforske indre mangfold -1

Både i østlig og i vestlig tenkning kommer denne indre kompleksiteten til uttrykk, som buddhisteksperten Alexandra David- Neil fastslår: ”En person er en forsamling … der debatten aldri avtar. … Ofte reiser flere medlemmer av forsamlingen seg samtidig og fremfører ulike saker. … Det kan hende at slike meningsforskjeller … forårsaker krangel. … Selv meningsfeller kan komme opp i slagsmål.”

Filosofen Keyserling går enda lenger: ”Hvert grunnleggende personlighetstrekk er egentlig et selvstendig vesen, og deres sammensetninger, tilstander og forvandlinger utgjør … en indre zoologisk hage hvis frodighet bare kan sammenliknes med det ytre dyreriket. En kan virkelig si at hver og en av oss i ulik grad rommer alle menneskeslektens utviklede og aktive instinkter, pasjoner, synder og dyder, tendenser og ambisjoner, evner og begavelser.”

I løpet av det siste hundreåret er denne indre sammensattheten blitt et hovedtema i psykologien. Fra William James’ tid har psykologer snakket om betydningen av splittelsene i vår psyke og de tilsvarende psykologiske dannelsene som følger av disse. Man har i stadig større grad forsket på og beskrevet menneskets indre splittelser. Flere personlighetsteorier og terapier tar for seg disse splittelsene og går inn for å hele dem. Blant disse finner vi terapiformer som Bernes transaksjonsanalyse, Perls’ gestaltterapi og Shapiros egoterapi.

Transaksjonsanalyse fokuserer på en vanlig personlighetstype og sammensetningen av delpersonligheter som denne omfatter: foreldre, voksne og barn. Gestaltterapi har satt søkelyset på en annen vanlig sammensetning: den overlegne og den underlegne, som vanligvis ligger i konflikt med hverandre.

I litteraturens verden finner vi det samme: Pirandello’s seks personer som søker en forfatter, Hesses steppeulv og hans magiske teater, Stevensons plagede Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Vi ser dette mangfoldet av delpersonligheter i store menneskers liv: Tolstoy, Michelangelo, Paulus, Goethe. Og Augustin ga en dyp beskrivelse av kampen – og dens oppløsning – mellom hans to grunnleggende delpersonligheter: det ”dyriske mennesket” og det ”åndelige mennesket”.

Rollelisten

Når vi først begynner å se på dem, finner vi mange delpersonligheter i hver og en av oss. Noen er typiske, andre er i praksis unike. Mennesker som har studert psykosyntese eller gått i psykosynteseterapi har identifisert hundrevis av dem: heksa, mystikeren, materialisten, idealisten, kloa, bærebjelken, sniken, den religiøse fanatikeren, den sensitive lytteren, korsfareren, tvileren, grabberen [øverste tegning på nesteside: ”Jeg kontrollerer. Jeg kan gjøre deg redd, så gjør som jeg sier, ellers vil du angre på det”], det skremte barnet, forgifteren, den kampvillige, prøveren, lysbæreren, mærragudinnen, den høye mesteren [andre tegning under her: ”Jeg kan gjøre alt bedre enn hvem som helst (vanligvis fulgt av en sannferdig forklaring som grenser til det frastøtende) og det finnes ingen bedre måte å gjøre det på, for jeg vet best, så hold munn og se opp til meg, som trenger din energi] og dummingen, for å nevne noen ganske få.

Delpersonligheter finnes i ulike konstellasjoner, kompleksitet og raffinement. Innen hver person legger de for dagen en tendens til å utvikle måten de fungerer på seg i mellom og innpasser seg etter hverandre: ensemblet ønsker å opptre sammen. Ingen spesiell gruppe eller sammensetning av delpersonligheter kan sies å være gjengs for alle, selv om enkelte mønstre er mer utbredt. Det er snarere sånn at fokuset i arbeidet med delpersonligheter settes på en særlig naturlig prosess gjennom hvilken hvert individs delpersonligheter utvikles og blir harmonisert med de andre delpersonlighetene, noe som fører til en integrert, helhetlig personlighet.

Her følger en beretning om integrering av to motsatte delpersonligheter:

En klient tidlig i før tiårene … hadde lenge vært identifisert som en ”god datter, hustru og mor”. Hun hadde konsentrert livet sitt om å tilfredsstille først sin far, så sin mann og til slutt sine tre barn, og hadde gjort alle de ”riktige tingene”. Like etter at hun hadde fylt førti oppdaget hun derimot kvinnefrigjøringen, gikk i gang med en karriere, skilte seg og ble med egne ord et ”nytt menneske”. Men nå fikk hun probl emer med å forholde seg til sine tenåringsbarn. Hun opplevde ikke at hun følte at hun elsket dem eller følte omsorg for dem, og dette gjorde henne svært ulykkelig og frustrert. I en periode ble hun deprimert og falt i noen uker ”tilbake til mitt gamle jeg,” og kunne da føle kjærlighet for og nærhet til barna. Hennes spørsmål var: skulle hun bli sitt ”gamle jeg” eller det ”nye jeg”?

Denne kvinnen hadde begynt å integrere flere deler av seg selv som hun tidligere hadde avvist (behov for uavhengighet, et solid intellekt, konkurranseånd, ambisjoner osv.) rundt en ny identitet av å være en sterk, uavhengig, intelligent person. Likevel inneholdt det ”gamle selvet” mange viktige og verdifulle egenskaper, som følelsesmessig nærhet og evnen til å gi og motta kjærlighet.

Etterhvert kunne hun se at hun ikke trengte å velge mellom dem, men kunne danne en mer omfattende identitet som omfattet aspekter av dem begge. Løsningen lå ikke i å avvise, men i å inkludere.

Den metoden som ble brukt her besto i å forene, eller fusjonere, de to motsatte delpersonlighetene. I denne prosessen ble en høyere utviklet delpersonlighet dannet – en som omfatter de formålstjenlige aspektene av begge delpersonligheter. Dette er ofte en viktig prosess, som kan kreve ganske mye tid og innsats. Det kan være at man først må utvikle hver enkelt delpersonlighet mer innen rammene av midlertidige mellomløsninger. Vi skal komme inn på dette etter hvert når vi tar fatt på nivåene av harmonisering av delpersonligheter.

Men delpersonligheter opptrer ikke bare i par av motsetninger. Mange står i et gjensidig forhold uten å være det motsatte av hverandre. Følgende be retning, skrevet av en 23-årig kvinne som opplevde dette i sitt arbeid med delpersonligheter, drøfter en sekvens med fire beslektede delpersonligheter. Jeg setter mine sunne delpersonligheter til side for å fokusere en stund på fire av mine skikkelige bråkmakere: diktatoren, martyr en, mærra og klengeren. Det virker som om de er beslektet med hverandre i en sammenhengende nedbryting av tillit. Diktatoren stammer fra en mangel på grunnleggende tro på meg selv og på livet. Martyren er redd for diktatoren. Mærra tror ikke på martyren. Og klengeren er det endelige lavmålet.

Diktatoren hersker og forventer at alt skal være fullkomment; mine daglige gjøremål, arbeidet mitt, kjærlighetslivet, relasjoner til andre, meditasjonen min. Hans grunnleggende redsel er at alt ikke vil være harmonisk og gå som smurt hvis han mister kontrollen. Martyren reagerer på diktatorens makt. Hun er den som får føle diktatorens samvittighetspisk på kroppen. Hun føler skyld for at hun ikke er bra nok, men har også selvmedlidenhet for at hun har for mye å gjøre og blir så lite belønnet.

Mærra er en reaksjon på martyrens manglende handlekraft. Hun slår tilbake. Hun er skarp og ondskapsfull og rammer alltid. Hun erter på en vemmelig måte og ydmyker de som er rundt seg, særlig mannen min. Hun ser ikke årsaken til sin smerte, bare behovet for hevn.

Klengeren er et stadium som jeg går inn i bare en gang i mellom, og det er ren og skjær elendighet. Klengeren er fortvilet over den kaotiske situasjonen. Det virker som om flokene er uløselige og hun forsøker å flykte, særlig inn i varme bad. Dette er et barnslig, klengende selv som er særlig utsatt for å bli overveldet av følelser og som ikke kan se tåken hun er omgitt av. Det virker som om alt i livet er uoverkommelig. Jeg kan se kjeden som strekker seg fra diktatoren til de andre, og jeg ser at diktatoren misbruker sin makt. Han er sterk, med kraft til å planlegge og utføre, en sterk vilje som i stedet for å styrke meg som helhet fokuserer stivsinnet på halvveise planer og handlingsforløp.

Hvis diktatorens energi kan bli omdannet til å tjene helheten fra senteret av meg selv, mildnet av kjærligheten til dette selvet, ville det ikke være behov for martyren, mærra og klengeren. Jeg ser diktatoren som en mulig energikilde som kan være nyttig i min hverdag såvel som i min mer langsiktige utvikling og vekst.

Hvordan de kommer sammen

En delpersonlighet er en syntese av vanemønstre, karaktertrekk, komplekser og andre psykologiske elementer. Men for at det skal skje en syntese må det finnes et senter som syntesen kan foregå rundt. I en delpersonlighet er dette senteret en indre drivkraft, eller trang, som streber etter å bli uttrykt, eller virkeliggjort. Det er dette senteret som tiltrakk og synteserte ulike elementer i personligheten for å skape det som kan ansees for å være dets egen skikkelse – dets eget medium for å komme til uttrykk. Hver og en av oss rommer et betydelig antall slike delpersonligheter. Hva gjør vi med dem? Etterhvert som vi gradvis kjennes ved og harmoniserer dem, blir de i tur og orden organisert og syntesert rundt et høyere systemsenter. Dette høyere senteret er det vi har kalt ”jeget”, det personlige identitetssenteret av jeg-følelse.

Dette er for de mange delpersonlighetene hvasenteret for den enkelte delpersonlighet er for de mange elementene som den utgjør.

Denne høyere systemsyntesen blir den integrerte personligheten – den harmoniske og effektive måten å uttrykke det selvrealiserte mennesket på. Etterhvert som vi nærmer oss dette målet, blir vi stadig mer i stand til å velge hvilken delpersonlighet vi til enhver tid ønsker å uttrykke. Før dette skjer er vi styrt av den delpersonlighet som vi identifiserer oss med i øyeblikket, og lar oss dermed begrense av dens typiske gode og dårlige sider. Men etter hvert som integrasjonen – innarbeidelsen – av delpersonlighetene skrider frem, blir alle egenskaper i oss, hvert aspekt, tilgjengelig for oss. Vi blir helt fri til å uttrykke oss; hva som enn finnes i oss kan bringes ut og virkeliggjøres.

Det er ikke bare det at vi kan bli begrenset av en særlig delpersonlighet før denne integrasjonen finner sted, men også av konfliktene som gjerne oppstår mellom to eller flere av dem. I en slik konfliktsituasjon ønsker hver delpersonlighet å kontrollere oss og uttrykke seg selv. Men ofte vil ingen av dem gi seg og de går i baklås. Dette innebærer mye sløsing med energi – og det gir mye konflikter og smerte. Men etterhvert som integrasjonen skrider frem gir den harmoni. Da blir det mulig å finne en måte å uttrykke seg på der alle deltakende delpersonligheter får det de trenger. Da vil de lære å samarbeide med hverandre, og med deg. Gradvis blir alt tilgjengelig for deg.

La oss som et eksempel anta at en person har en delpersonlighet kalt ”mystikeren”, som omfatter en visjonær evne og godhet. La oss anta at han også har en effektiv ”forretningsmann,” bestående av aspekter som evne til fokusering, viljekraft osv. Til å begynne med vil mystikeren og forretningsmannen være så forskjellige at de trolig kommer i konflikt med hverandre. De skjønner ikke og setter ikke pris på hverandre, og begge ønsker å ha det helt på sin måte. Så de driver og går i veien for hverandre og ingen av dem tillater noen gang den andre å uttrykke seg fritt og fullstendig.

Men hvis for eksempel de kan bli overtalt til å delta i en form for ’time-sharing’, der begge gir den andre rom for å uttrykke seg en del av ti den, vil personen ha adgang til egenskapene og de sterke sidene i begge, ved å endre sin identifikasjon fra den ene til den andre. Dermed elimineres konflikten i stor grad.

Dette er ofte ganske enkelt å få til, og selv om det for det meste arter seg som et kompromiss, er det et stort skritt fremover mot integrasjon. Det er riktig at personen i noen tid bare vil tillate seg å være god når han identifiserer seg med mystikeren, og å være effektiv bare når han identifiserer seg med forretningsmannen. Men med tiden vil mystikeren og forretningsmannen anerkjenne og sette pris på hverandres godeegenskaper. De vil bli innstilt på å samarbeide og vil til slutt forenes i en mer utviklet delpersonlighet. På den måten kan vi få en medfølende forretningsmann eller en effektiv mystiker – eller til og med en helt ny delpersonlighet med alle de gode egenskapene fra dem begge.

Harmoniseringsprosessen av våre delpersonligheter omfatter fem faser:

• Identifikasjon
• Aksept
• Koordinasjon
• Integrasjon
• Syntese

Vi har allerede sett på integrasjonsfasen der delpersonligheter som innvirker på hverandre etablerer stadig mer harmoniske forhold og ofte går sammen i fellesskap. Denne prosessen fører til slutt til en hel, integrert personlighet.

Men for at integrasjon av delpersonligheter skal finne sted, må det også skje forandringer inne i delpersonlighetene, på samme måte som med folk. Sett at et antall mennesker kommer sammen og danner en gruppe. Før gruppen kan bli godt integrert og fungere som en enhet, vil personlige problemer gjerne gjøre seg gjeldende, og disse må løses. Og for at de skal bli løst, må det skje forandringer i menneskene i gruppen. På samme måte må det finne sted indre foredling og harmonisering i de involverte delpersonlighetene for at integrasjonen av personligheten skal kunne finne sted. Denne prosessen kalles koordinasjon.

Det å gjenkjenne delpersonligheter er også veldig nyttig i samspill med andre. Når vi for eksempel forsøker å gi andre konstruktiv kritikk, kan vi vikle oss inn i alle slags misforståelser. Som vi alle vet er det gjerne vanskelig å ta kritikk fordi vi tar den personlig. Men når vi tenker og snakker i form av delpersonligheter blir prosessen mye lettere. … ”Det virker som om martyren din prøver å få meg til å føle skyld. Er du enig?” Når vi legger ting frem på denne måten fjerner vi hentydninger som ”du er slem”. I stedet går vi rett på sak ved faktisk å si: ”Har du sett denne siden av deg selv? Jeg vet at den ikke er deg, men det kan være du ønsker å gjøre noe med den.” Å kommunisere på denne måten er ikke bare enklere, men mer effektivt, for det viser til hva som egentlig foregår.

En trenger aldri å si ”du er slem” eller kanskje ”du oppfører deg ondsinnet.” Det er bare en delpersonlighet som kan ha kommet ut av kontroll. Og selvfølgelig er det vedkommendes ansvar å gjøre noe med det. Vi er ansvarlige for våre delpersonligheter akkurat som vi er ansvarlige for våre barn, våre kjæledyr og bilen vår. Vi trenger så visst å sørge for at de ikke skaper problemer for oss selv eller for andre. Men vi er ikke dem.

En kan bruke begrepet delpersonligheter på en svært effektiv måte for å takle problemer i mellommenneskelige forhold – spesielt i parforhold. Dette fjerner en stor hindring for reell kommunikasjon – klandring. I den grad folk lærer å arbeide med dette begrepet har det potensiale til å avgifte forbindelser og bryte den evige sirkelen av klandring og skyld … klandring og skyld. I stedet er det du og jeg – og våre delpersonligheter som vi skal harmonisere. Og vi kan hjelpe hverandre i dette, for du og jeg er helt i orden. Det er disse typene som steller i stand bråk for hverandre, i stedet for at mange av dem kunne støtte og hjelpe hverandre.

Identifisering og aksept er klare forutsetninger for koordinering og integrering. Aksept kan være aksept av en delpersonlighet av individet eller aksept av en delpersonlighet av en annen delpersonlighet. Syntese har først og fremst å gjøre med personligheten som helhet (ettersom jeg her bruker begrepet i en spesiell betydning for å peke på den endelige fasen i harmoniseringsprosessen), og er i det vesentlige interpersonlig (mellom personer) og transpersonlig (utover det personlige, spirituelt). Samtidig som den påvirker delpersonligheter har den å gjøre med individets samhandling med andre og med verden, og formidles av spirituelt (transpersonlig) Selv.

Fra første utgave av det amerikanske tidsskriftet Synthesis I, 1974. Roberto Assagioli var ansvarlig redaktør og redaktør var James Vargiu, som hadde studert under Assagioli i Firenze. I flere år utdannet og veiledet Vargiu terapeuter i psykosyntese, og ledet Psychosynthesis Institute, Palo Alto, California. Copyright 1974 The Psychosynthesis Press, California. Oversatt og gjort tilgjengelig med tillatelse. Oversatt av Trond Øverland.